Vår historie

Hallbjønnsekken

Hallbjønn Høyfjellssenter ligger på Skafsåheia, i et vakkert, og tradisjonelt svært snøsikkert område, og er primært en vinterdestinasjon. Vi har egen slalåmbakke, og det kjøres opp ca 60 km skiløyper i området. Senterbygget ble oppført i perioden 1983-89, og slalåmbakken slik den er i dag har vært i drift siden 1986.

På senteret finner du en fjellstue med restaurant og bar, og vi har hytter og leiligheter for utleie. Ved slalåmbakken har vi en koselig og tradisjonell varmestue hvor du kan få kjøpt litt mat og drikke i bakkens åpningstider.

Previous
Next

Historietime

Hallbjønnsekken ligger på Skafsåheia, et område som har vært brukt i generasjoner; om sommeren var folk fra dalen på støylene, og om vinteren ble området brukt som turområde, i god Telemarkstradisjon, med ski på bena.

Stedsnavnene i området vitner om en rik tradisjon, og mye moro, eller som det heter lokalt, gama. Gressletten som ligger mellom hytteområdet på sydsiden av FV45 og vassdraget, heter f.eks. Gamasfit – morosletta, og rett bortenfor ligger Dansarhaugen. Nedenfor finner dere et par artige historier fra området:

STRIDSMOEN

Hallbjønnsekken ligger i Tokke kommune, helt vest i Telemark, men hvis Setesdølene hadde lykkes med et bedrageri i tidligere tider, hadde vi i dag tilhørt Agder!

Helt øst i løypenettet på Hallbjønnsekken, rett øst for Glosli-løypa, ligger Stridsmoen. I et særprint fra årboka til Skien-Telemark Turistforening i 1946-47 fortelles bl.a. følgende historie (s. 14) om dette stedet: 

Det bar soleis til at austmenn (Teledøler) og vestemenn (Setesdøler) hadde gjort avtale om å få avgjort grensa mellom heradi. Dei skulle starte om morgonen på same tid, og gange frå kvar sin kant, og der dei då møttest, skulle grensa væra. Men så hadde vestmennene reist om kvelden og rokke fram til denne staden. Det vart då eit basketak som enda med at fleire vart liggjande. Austmenne vart for sterke og jaga vestmennene attende til Skjulsbekk, der heradsgrensa og fylkesgrensa no er, mellom Telemark og Aust-Agder. På Stridsmoen er merkjesteinane på gravene over dei falne enno synlege og ligg tett ved turistvegen, om lag rett ned for hytta…

Stridsmoen er avmerket på kart, og merkesteienene på gravene kan man fremdeles finne i terrenget.

DRAUMENUTEN

I uminnelige tider har det gått en ferdaveg over fjellet, fra Dalen til Setesdal, og spor av denne kan vi finne mange steder, bl.a. langs sørsida av Førsvatn, og forbi Asbjørnro. Stien gikk over Stridsmoen øst for Førsvatn, langs Førsvatn og videre mot Voilen (der vegvesenet i dag har bom og web camera). Derfra fulgte den omtrent samme trasé som fylkesveien gjør i dag, ned mot Setesdal.

I hefte nr. 48 fra ungdomslaget i Ringerikes Museum og Ringerike Historielag (1976) kan vi lese følgende historie:

I 1847 hadde Jørgen Moe (Asbjørnsen og Moe) fått eit statsstipend, det fyrste stipend i landet i folkeminne, så han kunne samle eventyr, segner, folkeviser og stev i Telemark og Setesdal.

Etter en avstikker til Haukeligrend for å høyre Myllarguten som bodde der på den tid fortelles det videre:

Etter den turen drog Moe til Dalen i Telemark, og gjekk derifrå den vel fem mil lange ferdselsvegen til Rygnestad i Valle, Setesdal. Det var ut i juli, og mest alle folk i dalen låg på heia då. Barn og gamle var på støylen med budeia og buskapen, og slåttefolket dreiv med stuttorv og rive i dei skrale og kronglute myrane. I tre dagar rusla Moe rundt til folk og spurde etter folkeminne.

I heftet fra Skien-Telemark Turistforening, nevnt i historien om Stridsmoen, fortsetter historien og man tas med vestover:

Men no er ein komen inn på dei opne fjellviddor og ser opp mot majestætiske høgfjell, nokre av dei same som ein kan sjå frå Dalen.  Nokre hundre meter lenge fram kjem ein på brotet over Fyrrisvassosen. Der møter ein syn som fanger ein som i en trollheim, eit eventyrland. Rett i vest reiser Draumenuten seg 13 – 1400 m.o.h., rund og røyveleg, med Kuskaret på søndre sida. Mange hev nok lese Jørgen Moe’s dikt om denne nuten.

I tillegg til selve navnet Draumenuten, finnes det en fjellhylle oppe i fjellsiden som fra gammelt av bærer navnet Draumesengi. Ifølge lokal historie ville man drømme om den som skulle bli ens kjære hvis man sovnet der på Jonsokknatten (St. Hans natten). I diktet Drømmenuten skriver Jørgen Moe:

“… Der ligger Pigen om Jonsoknat
Og drømmer saa sød en Drøm:
Da træder for lukkede Øine brat
Beileren ung og Øm …”

Rull til toppen